No two alike II, HEIDI BJØRGAN
18 feb - 8 mars 2017
Vernissage lördag 18 februari, kl 11-16.
  • No two alike II
  • “I am making pots for art's sake, God's sake, the future generations, and for my own satisfaction,” hevdet den eksentriske, amerikanske keramikeren George Ohr (1857–1918) for over hundre år siden. Fram til slutten av 1970-tallet var hans publikum særdeles beskjedent, og hans arbeider kunne bare ses i en garasje i hjembyen Biloxi. Siden har situasjonen endret seg, og hans egen spådom ”but when I am gone my work will be prized, honored, and cherished”, har blitt en realitet. Heidi Bjørgans utstilling kan ses som et bevis på dette. Sommeren 2013 dro hun på studietur til Biloxi, og møtet med George Ohrs originale kunst har satt tydelige spor. Ikke bare er tittelen et sitat fra Ohr, men verkene er også klart inspirert av hans ekspressive formspråk. Særlig i perioden 1895–1910 laget The mad potter from Biloxi, som han kalte seg selv, keramikk som skilte seg fra alt annen på den tiden. For ham var det ikke et mål å skape to identiske arbeider, så begreper som perfekt og ensartet hadde ingen mening. Mange av vasene hans ser ut som om de har smeltet i ovnen, krukkene har kanter som bukter og krøller seg, og fargene er et kapittel for seg. Ikke minst bruken av metalliske og lysende glasurer var sjokkerende.
  • I sine nye arbeider går Heidi Bjørgan i aktiv dialog med Ohrs kunst og ikke minst hans måte å arbeide på. Det handler ikke om å kopiere, i alle fall ikke i betydningen av å lage noe sekundært og annanrangs slik vi vanlegvis tenker om kopier i dag. Kanskje heller å tilføre, eller kopiere i ordets mer opprinnelige betydning. Det latinske uttrykket copia kan bety forråd, lager, inventar og arkiv; det vil si noe positivt. Når man skulle forføre med sin talekunst, anbefalte de gamle retorikerne å utvikle copia. Det innebar å reprodusere de beste mønster og format man i den gitte situasjonen hadde for hånd.
  • Ohr har blitt Bjørgans forråd og forbilde, og dialogen har ført hennes kunst i en ny og mer ekspressiv retning. Saftige farger og svulmende former åpner for en sensualitet som ikke har vært der tidligere. Mange av objektene har klare referanser til kvinners kropp. Selv om dette representerer noe nytt og annerledes i hennes kunstnerskap, kan vi samtidig se en kontinuitet. Tidligere brukte hun gjerne funne former og readymades, og også i disse nye arbeidene har hun basert seg på ”lån”. Men i stedet for masseproduserte ting, har hun fått en utlært dreier til å lage perfekte, hånddreide bruksformer som hun så har deformert og omarbeidet til skulpturelle objekter. Slik sletter hun sporene etter alle opplærte ferdigheter, og finner opp nye teknikker som gir andre effekter. Arbeidsmetoden er kort og godt å gjøre alt det som i teorien ikke skal kunne la seg gjøre, som å blande glasurer, leiretyper, osv., som ikke kan blandes, og å utsette verkene for en behandling der risikoene for ”feil” er store, som å mikse med temperaturer og brenne et objekt tre til fem ganger. En sprekk får være en sprekk med uttrykk og ikke en feil. Hun tilfører og tar vekk helt til resultatet i hennes øyne blir interessant.
Vill du ser mer UTSTÄLLNINGAR ?